Jeg fikk plutselig lyst til å skrive et forsvar for å telle kalorier. Jeg håper det ikke tas ille opp av dem som har andre oppfatninger enn meg her. Det er jo slik med MFP at vi er vanlige forskjellige folk - med vanlige folks erfaringer og fordommer - vi er ikke ernæringsfysiologer de fleste av oss (med unntak av deg Monapona ser det ut til).

Etter at jeg begynte å gå ned, har jeg blitt en ihuga forsvarer av det å telle kalorier. Alt handler om "inn"-"forbruk"="vektforskjell". I tillegg er det naturligvis mange relevante faktorer knyttet til kroppens kjemi, men de forandrer ikke på formelen - de er bare relevante for kroppens kjemi. Nesten ingen rundt meg har syntes at kaloritelling var en god ide, så da jeg begynte med det gjorde jeg det mot alles anbefaling. Etter å ha gått fra 100 til 82, vet jeg at dem som sier: "Det handler ikke om mengde men om sammensetning", er på villspor.

Jeg bøtter inn på slike ting som nevnes i lenken din - Lindahls tyrkisk yoghurt med syltetøy er favoritten (vel - gresk yoghurt med honning i lista). Men hvis man stapper i seg nok pistasjnøtter, epler eller andre sunne ting, går det rett på magen. Heller boller fra statoil i små mengder enn sunnhetsfibersalatknekkebrød med omega 3 olje i store mengder - og det kan jeg si - det er ikke den ting jeg ikke kan binge i bøttevis hvis jeg gir meg selv lov. Ett bit med bolle i timen slik at blodsukkeret holdes jevnt - er bedre slankemat enn 1.5 kg tyrkisk yoghurt svelgt ned på 3 1/2 minutt.

Det er litt morsomt å skrive slike ting, og veldig relevant for hvordan vi har det i denne slanke-helse-greia. Som du allerede har sett trener jeg sinnsykt mye, og ofte som selvstraff for å gjøre opp for mine spisesynder. Det er et hardt liv, men nødvendig om ikke alt skal gå utfor stupet. Ellers holder jeg makroer - godt med fett og proteiner samt supergrovt brød - alt for å holde blodsukkeret så jevnt som mulig - og for å sikre at kroppens form og fasong holder seg noenlunde balansert. Noen sier at ting blir lettere etter et par år, men å tro at slankingen skal være en interimtilværelse er naivt tror jeg. Hvis man er vant til å være overvektig og å døyve blodsukkertap med mat - så er man mentalt dømt til å ha det handlingsmønsteret som default choice. Kortsiktige vekttap fører da bare til alvorlige smell og jojo-effekt. Eneste middelet er langsiktig, møysommelig og arbeid der man spiller på lag med kroppen - går små skritt og forsøker å redusere effekten av de stadige tilbakefallene. Noen slag taper man, andre vinner man, og slik fortsetter det ettersom tiden går.

Her var det mye sunt og godt snop! Alltid greit med litt nye ideer, så takk for link.

Når det gjelder kaloritelling, så er jeg egentlig ganske motstander jeg også. Var i utgangspunktet redd at det kunne trigge en gammel spiseforstyrrelse fra ungdommen til liv igjen. Men så skjer det morsomme, nemlig det stikk motsatte, at jeg begynner å kjenne bedre forskjell på sulten og mett. (Ble "tvangsmatet" i årevis som barn, så lærte aldri å kjenne etter) Og jeg har oppdaget at mengde karbo spiller en stor rolle for om jeg blir mett eller ei. Mye karbo (som i smågodt, sjokolade o.l.) = jeg BLIR ikke mett.

Så denne siden er gull verdt for meg også!